Foto: Anastasia Shuraeva/Pexels
Hvorfor er strøm en handelsvare, og ikke en offentlig tjeneste på linje med vann og avløp? Her er forklaringen på hvorfor strømmarkedet over tid bidrar til de laveste prisene og best mulig utnyttelse av kraftressursene.
Alle trenger strøm. Hvorfor kan ikke strømkundene alltid få strøm til en lav pris – det er jo en nødvendighetsvare? La oss tenke oss at strøm var gratis eller veldig billig. Da ville vi kanskje ikke vært så opptatt av å skru av lyset og senke temperaturen i rom vi ikke bruker. Hva så, vi har vel nok strøm i Norge? I noen perioder har vi nok strøm, mens i andre perioder har vi det ikke. Strøm kan altså være en knapp ressurs. Strømprisen gir oss et viktig signal om å bruke strømmen fornuftig så vi ikke går tomme. I motsatt fall risikerer vi sløsing og behov for utbygging av kraftverk med naturinngrep som vi egentlig ikke trenger. Markedet er den beste løsningen for å balansere forbruk og produksjon av strøm, det vil si at det hele tiden produseres like mye strøm som det forbrukes. Markedsprisen sender oss klare signaler om tilgangen på kraft, og bidrar til at vi bygger ut ny produksjon når det er nødvendig.
Ordet marked ble opprinnelig brukt som benevnelse på møteplasser for kjøp og salg av varer. Et marked består altså av selgere og kjøpere. Begge parter ønsker å få mest mulig ut av sine midler og maksimere sin nytte. Økonomene sier ofte at markedet allokerer ressursene effektivt, men hvorfor er markedet ofte en god løsning fremfor planøkonomiske løsninger? Tenk på all handel som skjer i Oslo i løpet av én uke. Det er tusenvis av kundeavgjørelser, nye trender, nye preferanser og hendelser som påvirker kjøperne. Markedet absorberer all denne informasjonen på en elegant måte via kundenes kjøp. På den andre siden er det selgerne. De forsøker å drive sin virksomhet mest mulig effektivt og å forstå sine kunder. Hvis de forsøker å selge varen sin dyrt eller hvis de ikke driver effektivt, så møter de konkurranse fra andre selgere. Kjøperne og selgerne blir videre enige om en markedspris. I denne prisen ligger all informasjonen om kjøperne og selgerne samlet. Informasjonshåndtering og konkurranse gjør markedet effektivt. Markedet er ikke alltid den foretrukne institusjonen for å allokere en ressurs eller en vare. Økonomene kaller det en markedssvikt. Det kan for eksempel være klimagassutslipp i produksjonen av en vare eller et naturlig monopol som infrastrukturen for tog eller strømforsyning.
Marginalprising betyr at strømprisen bestemmes av den dyreste produksjonen som må til for å levere den siste kilowattimen som etterspørres på et gitt tidspunkt. Strømproduksjon kommer fra ulike kilder med ulik kostnad. For eksempel er ofte gasskraft dyrere enn vindkraft. Produsentene melder inn til kraftbørsen hvor mye strøm de kan levere til hvilken pris for hver enkelt time. Kundene (strømleverandørene) melder inn hvor stort forbruk de venter i den samme timen. Prisen blir satt der tilbuds- og etterspørselskurvene møtes.
Marginalprising i strømmarkedet betyr at spotprisen blir lik den variable produksjonskostnaden hos "den siste kraftprodusenten". En lang rekke kraftprodusenter må produsere for å dekke etterspørselen etter strøm en time, og de har ulike kostnader og gjør ulike vurderinger. Kraftprodusentene melder inn hvor mye strøm de kan produsere til hvilken pris for hver enkelt time, og det er kun de kraftverkene som har marginalkostnader tilsvarende eller lavere enn det som blir spotprisen, som vil produsere strøm i de ulike timene. De kraftverkene som ikke får marginalkostnadene sine dekket av spotprisen, vil derimot stå stille for å unngå å produsere strøm med tap. Prinsippet om marginalprising er grunnleggende for et velfungerende kraftmarked. Det sikrer konkurranse blant produsentene om å produsere kraft så rimelig som mulig.
Transporten av vann og strøm organiseres ganske likt. De er begge organisert som monopoler. Det ville vært dumt å bygge konkurrenende strømnett eller vannrør ved siden av hverandre. Produksjon og forbruk av strøm er derimot organisert i markeder, mens vannforsyning er en offentlig tjeneste, selv om det noen steder registres forbruk og betales deretter. Norge har normalt god tilgang på drikkevann, men hvis det blir knapphet i tørkeperioder så rasjonerer vi på vannet. Vi ønsker ikke å måtte rasjonere på strømmen - det vil gi svært uheldige konsekvenser for både husholdninger, bedrifter og hele samfunnsapparatet. Markedet og prismekanismen er det beste verktøyet for å unngå rasjonering. Markedet gir avgjørende informasjon til aktørene som sørger for at vi alltid har tilgang på strøm.
Det er riktig at mange etablerte vannkraftverk er veldig effektive og har lav produksjonskostnad. Men kraftverkene er avhengige av tilgang på nok “drivstoff” - det vil si vann i magasinene. Hvis vannressursene hadde vært uendelige, så ville kostnaden kanskje vært 11 øre for å produsere én kilowattime. Men sånn er ikke virkeligheten. Noen magasiner er store, andre er små, noen har mye vann et år og lite van året etter. Hva er den siste skvetten med vann verdt, og når skal vi bruke den? Vi trenger den skvetten i dag, men behovet blir muligens enda større i morgen. I dag finnes det nok annen strømproduksjon, mens i morgen er den skvetten avgjørende for at vi har nok produksjon i systemet vårt. Skal vi da produsere i dag eller i morgen? Hvert enkelt vannkraftverk setter derfor en verdi på vannet i vannmagasinet sitt.
Vannkraftverk med magasiner tenker dermed hele tiden på sin alternative bruk av vannet – skal jeg produsere i dag eller vente til i morgen? Hvis det er fare for at vannet komer til å renne over demningen, kan de tilby priser som er lavere enn produksjonsprisen. Vannkraft er annerledes enn mange andre typer strømproduksjon. Et gasskraftverk vil produsere så lenge prisen på gass (inkl. prisen på klimagassutslipp) er lavere enn strømprisen, mens et vindkraftverk alltid vil produsere når det blåser. Så enkelt kan ikke en vannkraftprodusent tenke, da vil den gå tom for vann.
Strømprisen varierer fra time til time, sesong til sesong og år til år. En strømpris er resultatet av mange vurderinger, og den inneholder mange biter med informasjon. For eksempel:
Hva skjer hvis myndighetene bestemme en makspris? La oss si 50 øre per kilowattime.
I perioder vil vi komme i situasjoner med knapphet, der alt rundt oss tilsier at nå burde strømmen koste mer enn 50 øre/kWh. Det kan være høye gasspriser som påvirker kostnadene ved strømproduksjon i våre naboland. Det kan være lite nedbør, som tilsier at vi bør spare på vannet i magasinene. Eller økende industriforbruk som ikke følges opp med økt kraftproduksjon. Da risikerer vi rasjonering på strøm. Erfaringer viser også at en makspris fort vil bli en normalpris, fordi produsentene vil prøve å sikre seg over tid. Markedet har levert en snittpris på 35 øre/kWh de siste 20 årene.
Norge har 17 strømforbindelser til Europa. Handelen reguleres av bilaterale avtaler og felleseuropeisk regelverk. Avtalene er basert på gjensidighet. Dersom Norge skulle begynne å styre strømflyten etter hva som passer oss best til enhver tid, vil det være brudd på avtalene. Da må vi regne med at våre handelspartnere gjør det samme. Det kan skape store problemer for oss i tørre og kalde perioder når vi virkelig er avhengige av å importere strøm fra våre naboer.
La oss tenke oss at Norge fjerner alle mellomlandskablene. Vi må da ha nok egen strømproduksjon til å dekke strømforbruket vårt i alle tenkelige situasjoner. I de fleste år vil vi ha nok vann- og vindkraft til å dekke strømforbruket vårt, men ikke alle. Vi må dermed bygge masse reserveproduksjon som må være tilgjengelig hele tiden. Ikke bare i tørrår med lite snø og vann i fjellene våre, men også hvis et stort kraftverk eller en av de store strømlinjene får problemer. Slik reserveproduksjon vil kreve enorme naturinngrep, kanskje også CO2-utslipp om vi velger gasskraft.
Mellomlandskablene skaper tidvis litt høyere strømpriser i Norge, men de fungerer som vår forsikring mot tørre år og uventede situasjoner. De sparer oss for kostbare utbygginger og naturinngrep. Og bidrar til bedre ressursutnyttelse og raskere klimaomstilling på tvers av landegrensene.
Kraftprodusentene jobber alltid for å utnytte vannressursene best mulig, og for å sikre at vannet holder gjennom året. Magasinene må tappes ned for å gi plass til smeltevann om våren og nedbør om høsten. I motsatt fall kan vann renne over demningene og gå til spille, og i verste fall medføre flomskader. Det er dårlig samfunnsøkonomi.
Kraftprodusentene har ingen interesse av å gå tomme for vann før vinteren. Strømprisene er alltid høyere i den kalde årstiden, og det ville være dumt å ikke kunne tilby en vare når etterspørselen virkelig er på topp. Men i blant kommer det mindre nedbør enn forventet over en lengre periode. Det bidro til de høye prisene i andre halvdel av 2021.
Markedet er i seg selv bare en budbringer av informasjon. Når det finnes lite av en ressurs eller en vare, så blir det dyrt. Det kjenner vi også fra andre områder. Markedet tar på seg jobben med å si: "Vent litt, nå har vi lite av dette, nå må alle få beskjed." Strømkundene vil prøve å redusere forbruket, kraftprodusentene ser om de kan produsere mer. Prisene gir incentiver til investeringer i energieffektivisering og investeringer i ny produksjon. De høye prisene Norge og Europa har opplevd, gjenspeiler bare at vi har knapt med strømproduksjon og råvarene som skal til for å produsere strømmen.
Norge får lavere priser når vindkraftproduksjonen er høy i Danmark og Tyskland, men vi får ikke nødvendigvis like priser. Mellomlandskablene kan bare overføre en viss mengde strøm. Når det blåser mye i Danmark og prisene er lavere enn her, flyter kraften til Norge. Prisene blir dermed litt likere hverandre, danskene får litt høyere pris og nordmenn får litt lavere pris. Når det blåser lite i Danmark og prisene er høyere enn i Norge, flyter kraften motsatt vei og prisene utjevnes tilsvarende.
Strømleverandørene kjøper inn strøm på strømbørsen og selger den videre til deg og meg. Noen hevder at nettselskapene kunne gjort denne jobben rimeligere og bedre, men det ville begrenset utvalget og konkurransen. Noen ønsker fastpris på strøm, andre ønsker spotpris. Noen ønsker tilleggstjenester, eksempelvis smart elbillading. Dette krever systemer og kompetanse som nettselskapene ikke har. Du kan ikke bytte nettselskap om du er misfornøyd. Det gir få gulrøtter for innovasjon.
