Rådet og Parlamentet godkjente mandag 27. mai lovforslaget kjent som Net-Zero Industry Act. Loven er EUs viktigste grep for å øke produksjonen av nullutslippsteknologier, som er nødvendig for å nå EUs klimamål og styrke Europas posisjon innen grønn industri.
Den vil også bidra til å redusere avhengigheten fra andre land, styrke strategisk autonomi og skape vekst og arbeidsplasser i Europa. Lovverket trer i kraft når den publiseres i Den europeiske unions tidende. Regelverket skal nå vurderes med tanke på EØS-relevans og muligheten for tilpasninger.
Forordningen vil legge til rette for investeringer i grønn teknologi, en forenklet tillatelsesprosess for strategiske industriprosjekter, fremming av markedsadgang for strategiske teknologier, økt kompetanse til arbeidsstyrken og koordinerte EUs tiltak for klima og energi. Målet er å sikre konkurransekraft og at ny grønn industri i Europa etableres. Fremdrift vil måles ved hjelp av to referanseverdier, en for produksjonskapasitet og en for europeisk andel av produksjonen i verden.
Norge har fra før av inngått et grønt industripartnerskap med EU, og med den nye loven om nullutslipp i industrien er det viktig at norsk industri følger det samme regelverket som europeisk industri. Regjeringen vil derfor nå starte arbeidet med å avklare EØS-relevansen. Det er også egne regler for karbonfangs- og lagring (CSS). Det er usikkert hva slags rolle Norge får i denne satsningen og om lovverket er EØS-relevant.
De viktigste grepene som EU tar for å hjelpe grønn industri er raskere saksbehandlingstider for tillatelser til grønn industri, mulighet til å gi grønn industri forrang foran andre samfunnsinteresser, nye regler for anbud og offentlige anskaffelser for å gi europeiske verdikjeder en fordel, samt lettere tilgang på finansieringsløsninger.
Det blir opp til medlemslandene å definere hvilke teknologier som får støtte. Teknologier som er under Fornybardirektivet regnes som Net-Zero prosjekter, og det samme gjelder en rekke andre teknologier som bidrar til grønn omstilling. Leverandørindustrien knyttet til disse teknologiene får en raskere saksbehandlingstid, samt en mulighet til å forholde seg til én aktør i hele saksbehandlingen (one-stop shop). Det er også identifisert en liste over såkalt strategiske net-zero teknologier. Dette er teknologier som skal få en forrang i over andre samfunnsinteresser i saksbehandlingen og en enda raskere saksbehandlingstid.
Et viktig virkemiddel i pakken er at det innføres en maksimal saksbehandlingstid på 18 måneder for fabrikker som er nye eller utvides med mer en 1 GW produksjonskapasitet. For mindre prosjekter er det 12 måneder som gjelder. For de strategiske prosjektene vil det gjelde kortere frister, henholdsvis 12 og 9 måneder. Dette kan bli en utfordring for norske myndigheter, dersom vi mister konkurransekraft dersom egen industri ikke har lignende saksbehandlingstider.
EU vil satse på industriparker. Medlemslandene skal designere egne områder som skal brukes til næringsvirksomhet knyttet til grønn industriutvikling. Disse områdene ligner på fornybare akselrasjonsområder, som er vedtatt i fornybardirektivet. Tanken er å lage parker for fornybar energiproduksjon og grønn næringsutvikling i designerte områder, som har minst mulig konsekvenser for naturen og andre samfunnsinteresser. Samtidig vil staten kunne ha en særskilt myndighet til å erklære fornybar energiproduksjon og tilhørende interesser for mer viktig enn andre samfunnsinteresser. Man kan for eksempel se for seg at det opprettes større områder hvor kommunal råderett minimeres. Dette er en utvikling vi blant annet ser i Danmark. Med tanke på norsk erfaring med nasjonal ramme for vindkraft kan dette bli et kontroversielt punkt. Samtidig trenger EU rask utbygging av fornybar energi, så det er nødvendig med sterkere virkemidler. Det er også meningen at tiltaket skal revitalisere industriområder som trenger en ny næringsplattform.
Net-Zero Industry Act setter nye krav til bruk av kvalitative kriterier i offentlige anskaffelser og auksjoner for fornybar energi. Bruk av kvalitative kriterier skal være minst 15-30 %, og økologisk bærekraft og motstandsdyktighet mot konkurranse skal vektes minst 5 %. Et viktig prinsipp er at økologisk bærekraft blir minimumskrav, og at man vekter inn en fordel for europeisk industri som bidrar til mindre importavhengighet av en komponent som EU er mer en 50 % avhengig av fra et tredjeland. Det er mulig å bruke på prekvalifiseringskrav og kvalitative kriterier i tildelingen, og i tillegg til bærekraft kan landene vekte inn energisystemintegrasjon og innovasjon. Nærmere detaljering om dette vil fastsettes av EU-Kommisjonen. Det blir en mulighet for medlemslandene til å fravike krav om kvalitative kriterier dersom kostandene ved å anvende de overstiger 15 %. Det er også mulighet for landene å begrense bruk av kriteriene til 20 % av det auksjonerte volumet. Norge har god erfaring med bruk av kvalitative kriterier, det viktige for vår del er en grad av harmonisering for europeiske tilbydere, men også ivaretagelse av spesielle norske forhold knyttet til blant annet flytende havvind.
Reguleringen skal samle finansieringsløsninger og beste praksis under en ny styringsstruktur, som heter Net-Zero Europe Platform. Hvert medlemsland får her en representant hver, og skal man vurdere kanalisering av midler og foreslå oppdatering av regelverket. Det blir derfor et viktig organ, og norsk deltagelse er foreløpig uavklart. Dersom vi tar inn avtalen i EØS kan vi forvente at vi får observatørstatus. Dette vil være viktig med tanke på at vi er en viktig leverandør av løsninger innen fornybar energi og CCS.
