Fornybar Norge arrangerte 7. desember en workshop om bærekraftsrapportering for vannkraft. Her ble det diskutert hvordan vannkraftselskaper skal forholde seg til rapporteringskravene i EUs taksonomi for bærekraftig finans.
Engasjementet og ønsket om å dele og diskutere var stort da representanter fra Hafslund, Å Energi og Statkraft møtte taksonomieksperter fra PWC, KPMG og Wikborg Rein på workshopen.
Bransjedeltakerne delte sine vurderinger knyttet til hvordan regelverket kan implementeres og forstås, mens PwC, KPMG og Wikborg Rein bidro med kompetanse innenfor regelverket for taksonomien og erfaringer fra praksis så langt.
De store kraftselskapene plikter å rapportere i henhold til EUs kriterier for bærekraft i taksonomien for regnskapsåret 2023. Formålet med workshopen var derfor å dele foreløpige erfaringer og diskutere løsninger for rapportering.
Her kan du se presentasjonene fra møtet
Under kan du lese referatet fra møtet.
Dagen startet med en oppdatering fra Elise Johansen, Wikborg Rein, og Mikal Opheim, KPMG, på siste utviklingen av taksonomien og litt om hvordan det jobbes med taksonomien og vannkraft ellers i Europa.
På en workshop i regi av VGBE i november ble det tydelig at vannkraftaktører i hele EU jobber med å både forstå og tilpasse seg taksonomiens kriterier, og workshopen viste at diskusjonene og forståelsen i Norge er veldig tilsvarende den som foregår i andre land. Det kan imidlertid virke som om norske vannkraftsystemer og inndelingen i vannforekomster er mer komplisert enn i mange andre land, og at dette gir særskilte utfordringer for norske aktørers evaluering og rapportering etter taksonomien.
Informasjon tyder på at VGBE vurderer å oppdatere sitt Interpretation Note om vannkraft og taksonomien.
Deltakerne fra bransjen var enige i at det i de fleste tilfeller er riktig å si at vannkraftkraftverk i Norge bidrar vesentlig til Miljømål 1 om å begrense klimaendringer. Taksonomien åpner for at vannkraftverk også kan bidra vesentlig til Miljømål 2 om klimarisiko, men dette vurderes som lite aktuelt i Norge. Workshopen valgte derfor å ha "bidra vesentlig" (Substantial conribute) til å begrense klimaendringene som utgangspunkt.
Amy Alnes fra Hafslund Eco innledet på det første miljømålet og opplyste at Hafslund Eco legger Sintefs notat Vurdering av klimagassutslipp fra vannkraft til EUs taksonomi til grunn for sin tilnærming. Det var enighet blant workshopens deltakere om at Sintefs forslag til tilnærming fungerer godt. Enklest er det der det er ett kraftverk eller kraftsystem i ett vassdrag, mens det blir mer utfordrende i store vassdrag med flere kraftverk, reguleringsanlegg og aktører. I slike vassdrag er det fornuftig med en kraftsystemtilnærming der også elvekraftverk langt nede i vassdraget tas inn i systemet, og får sin del av magasinkapasiteten. Denne vurderingen ble støttet av deltakerne i workshopen, men det ble samtidig pekt på at det er krevende å avgrense kraftsystemer når det er flere kraftselskaper og brukseierforeninger involvert. Det krever god dialog for å komme fram til ett MW-tall og ett tall for areal for hele systemet, men det synes likevel som selskapene var enige i at dette er den beste løsningen. Det ble problematisert om en systemtilnærming, med store kraftsystemer, tilfredsstiller kriteriene i taksonomien, som legger til grunn at det er det enkelte kraftverket som skal vurderes. Til dette ble det påpekt at kraftselskapene og brukseierforeningene har god oversikt over magasinenes verdi for det enkelte kraftverk, også for elvekraftverk langt nede i et system, og at det derfor er en klar sammenheng mellom magasin, regulering og kraftverk. Det ble påpekt at det er viktig å dokumentere denne sammenhengen.
Når det gjelder metodikken for å beregne CO2-utslipp, var det enighet om at beregning av energitetthet (Watt pr m2) er å foretrekke framfor LCA-analyser, selv om slik beregning forutsetter gode arealdata. Det ble pekt på at det kan brukes bruttoareal i mange kraftsystemer, mens nettoareal (totalt vanndekket areal minus arealet som var vanndekket før regulering), som er mer tidkrevende å beregne, vil bli brukt i noen tilfeller. I de tilfellene kraftselskapene benytter nettobetraktninger har de lett fram gamle kart for å finne de opprinnelige vannlinjene, men erfart at nøyaktigheten er en stor utfordring. Når det gjelder bruk av LCA-analyser og G-res tool, som Sintef viser til, ble dette verktøyet av flere vurdert som lite egnet for norske forhold. Det ble imidlertid opplyst i workshopen at det trolig vil komme en revidert versjon av G-res tool.
Tobias Myrvoll i KPMG innledet og minnet om at vannkraftselskapene allerede gjør flere vurderinger tilknyttet fysisk klimarisiko. Det finnes derfor vurderinger og tiltak for de aller fleste anlegg. Her ble det diskusjon om kravet til detaljeringsnivå. Allerede i dag gjøres det ROS-analyser som oppdateres jevnlig og det må her gjøres vurderinger på hvorvidt dette dekker anleggets vesentlige klimarisikoer. Det ble videre diskusjoner angående hvorvidt disse analysene må gjøres på anleggsnivå, noe som er blitt gjort av enkelte selskaper.
Her ble det også en diskusjon om bruk av klimascenarier da tilsigs- og vannføringskonsekvensene vil variere mellom ulike scenarier. Det var enighet om at selskap bør bruke høyutslippsscenarier i den fysiske klimarisikoanalysen på bakgrunn av kraftanleggenes høye forventede levetid. Her viser taksonomien blant annet til RCP 6.0 og RCP 8.5 som hensiktsmessig for å analysere anleggs eksponering for større grad av fysisk klimarisiko.
Avslutningsvis ble det også diskutert hvordan avbøtende tiltak rettet mot analysert risiko kan dokumenteres og i hvilken grad eksisterende tiltak kan være tilstrekkelig for å svare ut kravene i DNSH 2. Det ble diskutert hvorvidt allerede eksisterende tiltak kan være tilstrekkelig for å dekke ut kravene, og det ble presisert at disse i så fall bør dokumenteres, og det bør sikres at tiltak dekker vesentlige risikoer.
Arne Anders Sandnes fra Statkraft innledet på dette kriteriet, som av alle oppleves som utfordrende fordi det tydelig henviser til vanndirektivet, men bruker andre formuleringer. Diskusjonen var god og viste at det er stort samsvar i forståelsen mellom workshopens deltakere fra bransjen. Diskusjonen oppsummeres punktvis.
Svein Haugland fra Å Energi innledet på dette temaet, og tok utgangspunkt i kriteriet om at det skal gjennomføres en EIA (miljøkonsekvensutredning). Men hva er det? I innlegget tok han ikke stilling til om dette miljømålet gjelder eksklusivt for nye anlegg. I diskusjonen ble det påpekt at EIA-direktivet er sterkt knyttet til "prosjekter" og direktivets åpning for integrering i tillatelsesprosesser taler for at kriteriet ikke har tilbakevirkende kraft, og at det derfor er relevant å vise til vurderinger som ble gjort i forbindelse med tillatelses- og konsesjonsprosessene. Det ble videre pekt på at hvis en ønsker å dokumentere myndighetenes avveining, så er det relevant at det allerede i vassdragsloven fra 1887 ble stilt krav om vurderinger om avveiing av ulike virkninger, og at disse kravene til vurderinger gradvis har blitt mer omfattende og tydeligere gjennom ulike lovrevisjoner. En spesifikk tillatelse til bygging og drift av kraftstasjonen kan være tilstrekkelig for å dokumentere at myndighetene har veid fordeler og ulemper – herunder herunder miljø – opp mot hverandre.
I forarbeider til reguleringstillatelser og konsesjoner, og i oppfølgingen av disse, kan man derfor finne dokumentasjon på at fordeler og ulemper ved en kraftstasjon er vurdert og at utredning av miljøkonsekvenser per definisjon er foretatt. Departementets oversikt over "Meddelte vassdragskonsesjoner" blir pekt på som en viktig kilde for å se myndighetenes vurdering. Dokumentasjon på at anlegget er bygget og drevet i samsvar med tillatelsen og det regelverket som gjaldt da tillatelsen ble gitt, ble av deltakerne vurdert som viktig og relevant dokumentasjon. Dette gjelder også for anlegg uten konsesjon når det er foretatt en konsesjonspliktvurdering av NVE eller departementet. For kraftverk uten konsesjon (ukonsedert) ble det påpekt at vanndirektivets miljømål også omfatter disse forekomstene, og at myndighetene kan kalle kraftverkene inn til konsesjonsbehandling hvis det vurderes som nødvendig for å nå miljømålet.
Blant deltakerne i workshopen var det også enighet om at det er relevant å dokumentere at et anlegg driftes i samsvar med en tillatelse, hvor norske myndigheter har vurdert og avveid fordeler og ulemper.
Lovverket har utviklet seg over tid, seinest med forskrift om konsekvensutredninger fra 2017. For konsesjoner og vilkårsrevisjoner gjennomført etter 2017 bør man derfor i stor grad kunne anta at kravet om konsekvensutredning er godt ivaretatt. Men det ble påpekt at det fra 1986 ble krav om konsekvensutredninger, om enn bare for anlegg over en bestemt størrelse. For anlegg bygget i denne perioden vil det derfor foreligge både dokumentasjon og vurderinger av miljøkonsekvensene, og disse ble av deltakerne vurdert som relevante for vurderingen av om taksonomiens kriterier blir møtt. Bransjedeltakerne i workshopen mente at dette også vil gjelde for konsesjoner gitt før 1986, men siden kravene i vassdragslovgivningen da var "svakere" på miljøsiden, vil det innebære behov for dokumentasjon.
I diskusjonen ble det også pekt på at gjennomførte interne miljøtilsyn bør brukes for å dokumentere etterlevelse av internkontrollforskriften etter vassdragslovgivningen, og slik bekrefte at miljøhensynene er vurdert og ivaretatt i driftsfasen. Det ble påpekt at internkontrollen i en del tilfeller resulterer i frivillige undersøkelser og tiltak. Det ble også minnet om at vassdrags- og miljømyndighetene følger opp gitte tillatelser, og i de fleste tilfeller også har hjemmel til å utstede pålegg om undersøkelser.
For alle nye anlegg ble kravet om konsekvensutredning i samsvar med EIA-direktivet oppfattet som selvsagt og dermed uproblematisk å møte.
I diskusjonen kom det frem at det kan være utfordrende når taksonomien viser til kraftverket, som er rapporteringspliktig, mens konsesjonen for regulering av vannet i mange tilfeller er gitt til en brukseierforening. Også i slike tilfeller ble det vurdert som viktig og relevant at kraftselskapet kan dokumentere at myndighetene har vurdert anleggets fordeler og ulemper, både forut for at tillatelsen ble gitt og underveis i driftsfasen. Tilgang på dokumentasjon forutsetter godt samarbeid mellom kraftselskapene og brukeseierforeningene.
I den siste bolken i workshopen innledet Rasmus Evensen og Kyrre Knudsen fra PWC om utfordringer og mulige løsninger knyttet til skjematikken som skal benyttes ved rapportering. De understreket at det er strenge formalkrav når det gjelder selve rapporten – her må rader og kolonner være helt i samsvar med EU-kommisjonens tabeller. Kommisjonen har publisert en rapporteringsmal med kalkulator, men erfaring har vist at det er bedre å lage egen mal, identisk med Kommisjonens layout, i Excel. Denne malen skal benyttes av alle rapporteringspliktige selskaper, mens selskapene som ikke er direkte rapporteringspliktige vil måtte rapportere på annet format til sin bank eller finanspartner.
Når det gjelder hva som skal inn i skjematikken gjelder generelle prinsipper for vesentlighetsvurderinger for finansiell rapportering. Deltakerne i workshopen understreket at det kan være nødvendig å ta egne forutsetninger, men at det anbefales å redegjøre tydelig for anvednte prinsipper og gjerne å foreta avklaringer med egen revisor underveis. Her kom det også fram at selskapenes finansmiljøer trolig er de som best ivaretar rapporteringsansvaret i selskapene. Det var også klart at det ble vurdert som vesentlig at alt underlag og alle vurderinger, som leggestil grunn for den eksterne rapporteringen, må være tilgjengelig hos selskapet.
Når det gjelder rapporteringsprinsipper og -løsninger ble det blant annet diskutert hvordan selskapene forholder seg til kraftverk hvor én eller flere vannforekomster ikke er i samsvar (aligned) med taksonomiens kriterier. Her ble det foreslått at det kan være mulig å rapportere hvor stor andel/prosent av det enkelte kraftverket som er i samsvar med kriteriene, uten at deltakerne ble enige om hvilken fremgangsmåte som er riktig.
Avslutningsvis i workshopen ble med- og krysseierskap problematisert – hvilken informasjon skal man dele. Dette er en utfordring for mange, men som denne workshopen ikke hadde noe løsningsforslag på.
Fornybar Norge hadde gleden av å fasilitere workshop og diskusjoner og vil rette en varm takk til alle deltakerne som delte innspill, erfaringer og vurderinger med alle som deltok på workshopen og alle andre interesserte. Denne oppsummeringen har vært til gjennomlesning hos alle workshopens deltakere, som understreker at de har delt vurderinger basert på sitt ståsted og at alle selskaper som skal rapportere må gjøre egne vurderinger.
